Skitest til Olalia
Kjell Hestvik og Geir Kvam

Like ovenfor Olalia en mandag i februar. foto geir kvam

Etter at Olalia har vært markedsført på alle radiokanaler og i avisene, syntes Kjell og Geir at det var på tide å kontrollere om alt dette skrytet var sant. Vi fylte opp tanken og kaffi i krusene fra Statoil på Spannaveien. Værmeldingene var de aller beste, noen minusgrader, men pytt, hva gjør det på knalltøffe haugesundere.

Vi parkerte på Opheim og tråkket i skiene som ikke har vært for mye brukt de siste årene. Solen var gylden, himmelen knallblå og snøen hvit. Føret var skarpt, blå svix hadde gjort susen, men vi stilte med smørefrie som gikk like fort nedover som oppover. Sekkene var pakket med kakao, kaffe, brødskiver, mandariner, vann og røyk. Motet var på topp og det nydelige været satte oss i påskestemning. Kjell håpet på ertesuppe, men på en mandag i februar?
Vi trasket oppover tak for tak, de smørefrie frøs litt under sålen og ble bakglatte i de bratteste stigningene, derfor tok vi små kunstpauser, men vi stoppet ikke.
På flaten innover mot nedstigningen til Olalihytta kom en mann i fullt driv bak oss. Skiene hans gled som smurt, noe det skulle vise seg at de også var.
- Nei, er det deg? sa Kjell da mannen kom opp på siden av oss.
- Ja visst er det meg, svarte han under den røde toppluen og smilte.
- Det var merkelig. For et minutt siden gikk jeg her og tenkte på deg, og så kommer du plutselig gående? sa Kjell og fikk Snåsamannassosiasjoner.
Vi ruslet videre og kort etter suste vi nedover mot Olalihytta med sognepresten i Vikedal på blå svix først i løypa og Kjell og jeg på ulende smørefrie bak.
Terassen badet i februarsol, mange andre hadde allerede benket seg på terrassen, og folk koste seg i det stråelnde lyset. Ren påskestemning.
Det kom en dame i vinduet på hytteveggen og fortalte at hun drev på med å gjøre rent etter helgens store innrykk.
Kjell sa han egentlig hadde håpet på ertesuppe, - men da skulle vi vel vært her i går, la han til.
- Si ikke det, vi har litt igjen fra i går og den har stått ute i natt, så den er like god. Jeg kan godt varme den opp til dere, sa den blide damen.
Vi nikket alle tre.
Så satt vi der på terassen foran Olalihytta og nøt den nydelige utsikten og solen som varmet, med rykende varm kaffe i koppen. Kjell hadde med seg kakao for en gangs skyld. De frokostsmurte brødskivene gikk ned på høykant.
Sognepresten fra Vikedal hadde gått fra Sandeid og brukte blå svix.
Vi pratet bokstavelig talt om alt mellom himmel og jord, så det ble en berikende stund på Olalia, ertesuppen ble servert på beste restaurantmaner, med den forskjell at kelneren ikke ville ha betaling.
-Dere får heller snakke fint om Olalia, sa han, og vi lovet dyrt og hellig.
Sognepresten stakk avgårde før oss. Vi ble sittende en stund til og tømte termosene, før vi spente på oss de smørefrie igjen. Hjemturen er lett, for det meste unnabakke.
-Vi hadde værgudene, sognepresten og Snåsamannen med oss til Olalia i dag, sa jeg.
-Hva mer kan du forlange av en ganske alminnelig mandag, sa Kjell tørt, før vi satte utfor de siste kneikene ned til parkeringsplassen.
Vi betalte parkeringen med mobiltelefonen og rullet nedover til Ølensvåg der vi stakk innom Statoil og bunkret kaffe.
En strålende dag var på hell og vi følte at både kroppen og sjelen hadde fått litt påfyll.
Vi kan bare bukke og takke for en fantastisk dagstur til Olalia.

En ganske alminnelig mandag formiddag på Olalia.